En annerledes påske, men helt som normalt....!!

Joda vi skulle på langtur Vidar og jeg, gå til Odda. Planleggingen var i full gang, og vi gledet oss begge to. Avreisen skjedde på lørdag 23. mars. I siste liten gjorde vi litt om på ruten og gikk ut fra Varland. Bakgrunnen for det var at Vidar hadde en litt skrantende form, såpass at vi faktisk var litt i stuss på om vi kunne legge i vei. Ved å gå ut fra Varland fikk vi en rolig start med bortovergåing på isen før bakkene begynte på dag nummer to, kroppen kom litt i gang. Pulkene veide ca. 40 kilo hver seg, så farten på skiene er jo ikke akkurat allverdens.

Innover isen merker vi imidlertid ganske raskt at Vidars form ikke er bra, han fryser og svetter om hverandre, og gleden over å være på tur er ikke til stede. Når solen begynner å nærme seg nedgang, og kulda sakte men sikkert kommer krypende sammen med en bitende vind, er det bare å få opp teltet i en fei. Det blir raskt kalt, i grunn veldig kaldt, men omsider kommer vi oss inn i et "lunt" telt. Vi kryper inn i posen begge to, iskalde! Møsvannsisen er jammen ikke bare bare. Det blir en kald kveld og natt i telt, Vidar er helt tydelig ikke i form, får ikke i seg hverken mat eller noe å drikke. Primusen blir ikke fyrt opp, og det er i grunn en fryktelig start på det som ligger an til å bli en lang og tung tur.... Kan vi gjennomføre dette sånn det ser ut nå da??? Jeg håper i det lengste, men innerst inne skjønner vi nok begge to at å begi seg ut på fjellet med Vidar i dårlig form, og temperaturer ned mot 30 minus om natten er ikke noen god idé.

Og søndag morgen er avgjørelsen "enkel" å ta, Vidar spiser fremdeles ikke mat, formen er dårlig, og det å fortsette vil være galskap. Vi skal tross alt gå tre mil om dagen med pulk for å klare å komme frem i tide. Det vil aldri gå nå. Vi pakker sammen og starter på samme tur tilbake igjen. Litt slukøret begge to, men allikevel, det var det eneste riktige å gjøre. Man skal ha respekt for fjell og vidde, begi seg ut på langtur alene i fjellet uten andre i nærheten er tøft nok, når en da i tillegg er syk så blir det umulig.

I stede begynte vi å glede oss til en påske på hytta, det er alltid koselig å tilbringe påsken i Månalia. Vi kom oss hjem, pakket om raskt, handlet litt og reiste rett opp på hytta igjen. Da vi kom frem var Vidar kliss gjennomvåt av svette og skikkelig blek, huff ikke bra. Men nå skulle vi ha deilige rolige dager på hytta for hans del, og jeg håpet det ville få han på beina igjen.

Hyttepåsken ble alt vi hadde håpet, masse godvær, deilige lange skiturer på mamma og meg, mens pappa og Vidar koste seg i hytta, god mat og hyggelig selskap. Vi koste oss alle mann og reiste ikke hjem før på mandag passe brune i ansiktet og fornøyde etter en uke på hytta.
Vel påsken ble ikke helt den annerledespåsken som vi hadde planlagt, med langtur og teltkos. Men det ble helt som normalt en fantastisk uke i herlige Månalia, vakreste stedet på jord :)))