Herlig og annerledes ridetur over Hardangervidda 29.-30./6

Sommeren i år startet med at Frida og jeg skulle være med å ri hestene til Moen fra Veset til Kallhovd, en to dagers ridetur over Hardangervidda. Vi har jo vært med før begge to, så vi visste godt hva vi gikk til..... trodde vi! Men lite visste vel vi om hvordan turen ville bli, for den ble alt annet en helt vanlig...... Turen inn til Helleberghytta og overnatting gikk fint, det var kaldt, vått og masse vind, men ingen klaget til tross for at noen frøys så tenna hakket. Vi hoppet over den sene lunsjen ute i det fri og satte kursen rett mot Helleberghytta for å ta både lunsj og middag der i steden. Da vi kom frem på hytta var alle kalde og våte, og klær ble hengt til tørk i hver eneste lille krok av hytta. Det ble en veldig hyggelig kveld, med folk vi etterhvert har blitt godt kjent med og som vi trives sammen med :) Herlige hestefolk med godt humør :)

Når søndags solen har stått opp og frokosten vår er inntatt er det bare å begynne pakking av alt utstyr og

samling av hester. Men desverre synes hestene vi brukte litt for lang tid på det denne morgenen, og vips så var gjerdet revet ned og mange av hestene priste friheten i full galopp innover vidda. Ane Guro, Svein og jeg fikk fart på beina og jogga etter, men er det noen som har forsøkt å jogge i høyt kratt terreng med tunge fjellsko???? Det går ikke fort..... Hestene derimot, de løper fort...... Det tok ikke lange stunden før vi så den siste manen flagre over en fjellkant i himmelsynet og borte var de. Veeel hva gjør vi nå? Svein snudde og gikk tilbake til de andre som jobbet med å holde de resterende hestene inne i gjerdet, mens Ane og jeg fortsatte etter hestene. Klærne forsvant ganske raskt lag etter lag, det er tungt å småløpe innover vidda.

Da vi kom inn til Ulleren der vi pleier å raste dag to så vi hele den rømte flokken ligge å slappe av på tunet fornøyde med livet som bare rømte hester kan være :) Vi hadde med oss hvert vårt hodelag som vi gjemte på ryggen og nærmet oss forsiktig flokken. Det var om å gjøre å få tak i de to som ville dra med seg flokken og stikke av, men de er også de to verste å få tak i. Men jammen fikk vi ikke tak i bare to, men faktisk tre, ved hjelp av Ane Guros jakke som vi knøt rundt halsen på den ene. Jeg ble stående med alle tre mens Ane forsøkte å finne noe gjerdetrå som vi kunne gjerde inn resten med, men i det hun tok i tråden virket det som om hestene våknet fra dvalen og de fikk fart på seg igjen. Jeg fikk et svare strev med å holde de fast de tre vi allerede hadde fanget da resten av flokken galopperte videre. Ane fikk tak i en til, men siden hun ikke hadde noe å holde den i annet en manen slet den seg fort og galopperte sammen med flokken den også. Den siste vi så før de ble slukt av store fjellvidder var at en av de stoppet opp og så seg tilbake, det var nesten som klippet ut av en film, før den snudde seg og galopperte sammen med flokken videre.


Ja så stod vi der da, med tre hester og to hodelag, gleden var derfor stor da vi så Randi komme tuslende oppe i lia med et hodelag i hånda. Da var vi tre jenter, tre hester og tre hodelag, dette kunne jo løse seg. Godt oppdratt som vi er på sikkerhet med hest var det med litt blandede følelser vi slang oss på hesteryggen uten sal og hjelm for å ri mot de andre igjen. Men for en opplevelse, for en følelse, det var helt fantastisk. Det var oss tre ekvipasjer, helt frie på vidda, eksemplariske hester (de skammet seg sikkert og fant ut at de skulle være snille med oss) og et helt vanvittig bra vær :) Det kunne ikke bli bedre, nesten..... ;)

Etter en god stund ble hestene veldig oppmerksomme og selv om vi ikke så noe skjønte vi at nå nærmet vi

oss resten av gjengen, og ganske riktig, etter en liten stund så vi gjengen. Etter deres sigende så vi ut som tre cowboyer som kom dem i møte som reddende engler.... De hadde nemlig for få hester til at alle kunne sitte opp, og to kløvhester som var pakket til randen av det de kunne klare. De måtte jo også bære de salene og utstyret som de rømte hestene skulle ha båret. Det ble salet på de hestene vi hadde med, og skiftet en kløvheste, også var det bare å snu andre veien igjen å traske videre innover vidda. Vi var fire stk. som gikk hele veien til strengen, mens to byttet på med de andre å gå. Så totalt var vi seks som trasket innover fjellet denne dagen, mens hestene koste seg på frifot ;)

Da vi kom frem til strengen ventet Sveinar med bilen og han tok alt utstyret til kløvhestene og alle saltasker.

Vi salet kløvhestene og da fikk to til ri den siste veien til Kalhovd. Randi, Ane Guro og jeg slang oss på tre hester, mens en av de som hadde ridd hele veien satte seg i bilen sammen med de andre som hadde gått. Da var det bare sjarmørettappen igjen inn mot Kalhovd. Da vi kom til dagens siste rasteplass tok vi igjen de andre rømlingene. De lå så fint på vollen og ventet på oss. De kikket opp da vi kom og liksom lurte på hvor vi var blitt av ;)
Resten av turen gikk helt uten noen form for problemer. Vi galopperte i vannet som vanlig, og hadde full galopp fra broa og opp til stallen. Til tross for en litt annerledes tur var alle strålende fornøyde, og Frida nesten mest av dem alle. Hun hadde fått ri på drømmehesten Rådi og var fra seg av glede over denne flotte karen hun ble så glad i ;)

Før vi reiste hjem ble det allerede nå avtalt at vi skulle bli med på turen fra Kalhovd til Tessungdalen med hestene 1. august, og allerede så gleder vi oss :))))